Tannens anatomi

En forutsetning for å forstå endel av det som står skrevet i dette oppslagsverket, er at du vet hvordan en tann ser ut. Det er derfor lurt å lese gjennom dette og studere bildet, før du leser de andre emnene.

Den delen av en tann som er synlig over tannkjøttsranden kalles for tannkronen, og den er dekket av emalje. Emaljen er den hardeste vevstypen vi har i kroppen. Den består nesten bare av uorganisk materiale og inneholder verken nerver, bindevevsfibere eller blodårer.
Under emaljen ligger dentinet som er gulere og mindre hard enn emaljen. Den inneholder mer organisk materiale, blant annet store proteiner som kalles kollagene fibere.
Dentinet står i forbindelse med nervekanalen og tann-nerven via mange små, væskefylte kanaler. I disse kanalene er det kollagene fibere og celleutløpere. På grunn av forbindelsen mellom dentin og nerverommet, gjør det ofte vondt å bore i tannen. Kanalene kan videre være innfallsporter for bakterier og de kan brukes til å øke festet for moderne fyllingsmaterialer.

Det er dentinet som gir tennene et gulaktig skjær. Hjørnetennene er ofte gulere enn andre tenner fordi de inneholder mer dentin.

Pulparommet inneholder nerveutløpere og nerveender som står i forbindelse med hjernen, der smerteimpulser fra nerverommet registreres. Slik kan hjernen få beskjed hvis noe er galt med nervevevet. I dette rommet finnes også blodårer, bindevevsfibre og celler.

Roten er den delen av tannen som vanligvis ikke synes. Deler av roten blottlegges ofte med alderen eller som følge av tannkjøttsykdommer. Roten er dekket med rotsement. Fra rotsementen går det fibere som fester tannen til kjevebenet og til tannkjøttet. Under rotsementen er det dentin og innenfor dentinet ligger rotdelen av nerverommet.

Tannkjøttet er slimhinnen som dekker kjevebenet og som ligger inntil hver tann. På oversiden av tannkjøttet er det epitelceller og under epitelet er det bindevevsceller og kollagene fibere. Hit kommer også celler fra forsvarssystemet hvis det blir betennelser i tannkjøttet og kjevebenet.

Tennene har forskjellig antall røtter. Fortenner, hjørnetenner og noen små jeksler har vanligvis en rot, de store jekslene har oftest to eller tre røtter. Antall røtter varierer fra person til person og variasjonsbredden er stor.